Du har kanskje solgt noen klær på nettet, noen sekker ved eller et valpekull. Du ser det som en hobby, men for banken din kan det se ut som næringsvirksomhet. Hvis banken mistenker at du har unndratt skatt, kan kontoutskriften din havne hos Økokrim. Uten at du engang vet det. Dette er allikevel realiteten av dagens regelverk.
Hvitvaskingsloven og skattereglene i kombinasjon gjør at vanlige privatpersoner kan bli mistenkt for økonomisk kriminalitet for deretter å bli rapportert til Økokrim. Mange tenker at så lenge noe er en hobby, er det ikke noe man trenger å skatte av… og det stemmer ofte. Med en gang aktiviteten regnes som næring, endres reglene derimot dramatisk. Problemet er at det rett og slett er umulig for mange å vite når en aktivitet går fra å være hobby til å være næring.
Et spørsmål som da gjør seg gjeldende er om man burde justere noe på kursen i kampen mot økonomisk kriminalitet. Det var aldri meningen at uskyldige mennesker skulle havne i politiets bøker eller bli mistenkeliggjort av finansinstitusjonene de forholder seg til.
Verken skatteloven eller merverdiavgiftsloven definerer klart hva som er «næringsvirksomhet». Du plikter likevel å registrere deg i merverdiavgiftsregisteret når du overstiger 50 000 kroner i omsetning, forutsatt at du faktisk driver næring. Men hvordan vet du det?
Folketrygdloven §1-10 gir en definisjon på hvem som er næringsdrivende: « [en] som for egen regning og risiko driver en vedvarende virksomhet som er egnet til å gi nettoinntekt.»
Videre fremkommer seks momenter som det «blant annet» skal legges vekt på i vurderingen av om en person er selvstendig næringsdrivende:
- om virksomheten har et visst omfang,
- om vedkommende har ansvaret for resultatet av virksomheten,
- om vedkommende har arbeidstakere i sin tjeneste eller nytter frilansere,
- om vedkommende driver virksomheten fra et fast forretningssted (kontor, verksted e.l.),
- om vedkommende har den økonomiske risikoen for virksomheten,
- om vedkommende bruker egne driftsmidler.
Skatteetatens egne veiledere lister opp flere skjønnsmessige vilkår som også kan brukes i vurderingen, hvor noen av dem ser like ut som folketrygdlovens vilkår, mens andre kanskje noe annerledes:
Aktiviteten er egnet til å gå med overskudd
Aktiviteten har en viss varighet
Aktiviteten har et visst omfang
Du må drive for egen regning og risiko.
Her snubler mange, ikke bare privatpersoner, men også erfarne jurister som man skulle tro hadde større potensiale til å forstå kompliserte rettsregler. Med så mange skjønnsmessige kriterier, er det kanskje ikke så rart at mange bommer. Likevel er konsekvensene alvorlige og ansvaret ligger faktisk hos deg.
Dersom Skatteetaten i ettertid vurderer at aktiviteten din faktisk er næringsvirksomhet, og du ikke har betalt skatt og merverdiavgift, har du i realiteten unndratt skatt. Og selv om du ikke forstod det, fritar det deg ikke for ansvar: uvitenhet er ingen unnskyldning i skatteretten.
Men det stopper ikke der. Skatteunndragelse er en straffbar handling. Og dersom du beholder pengene, har du samtidig skaffet deg et økonomisk utbytte fra en kriminell handling. Da har du, i teorien, hvitvasket penger.
Skyldkravet for hvitvasking er nemlig, etter straffeloven § 340, simpel uaktsomhet. Det er nok at du burde ha forstått at pengene kom fra en kriminell handling. Og dersom loven sier at du burde ha skjønt det, er det vanskelig å argumentere for det motsatte.
Bankene er underlagt hvitvaskingsloven. Det innebærer at de har plikt til å undersøke transaksjoner som kan indikere hvitvasking (§ 25), og rapportere dersom mistanke ikke kan avkreftes (§ 26). Mistanketerskelen er lav, og det kreves ikke sannsynlighetsovervekt. Tvert imot holder det at noe kan være mistenkelig.
Et typisk scenario er at banken ser en rekke innbetalinger fra ulike privatpersoner. Det kan være fra salg av klær, ved eller valpekull på finn eller tise. Hvis det ser ut som næring og det ikke er meldt inn i MVA-registeret, oppstår mistanke om skatteunndragelse.
Da plikter banken å rapportere til Økokrim, med mindre den klarer å avkrefte mistanken. Det krever ofte omfattende undersøkelser, og i praksis viser det seg at undersøkelsene ikke alltid lar seg gjennomføre. Det er ikke alltid lett å overbevise kunden om alvorligheten av det banken spør om, særlig når man tar i betraktning at banken etter § 28 ikke har anledning til å avsløre at den gjør undersøkelser.
Det skjer ofte at kunden velger å ikke svare, ikke har mulighet til å svare på en god måte (mangler kanskje kvitteringer, avtaler og annen dokumentasjon som kan frikjenne handlingene), eller at de rett og slett rent faktisk bedriver skatteunndragelse.
Det er ikke alltid slik at problemet er kundens vilje til å hjelpe til. Selv i de tilfeller hvor banken hadde hatt innsyn i alt av kundens økonomiske forhold knyttet til den eventuelle næringen og hadde hatt kapasitet til å gjøre en grundig skatterettslig vurdering, så ville kombinasjonen av lav mistanke-terskel og at hobby/nærings-vurderingen er skjønnsmessig, gjøre at bankene uansett er forpliktet til å rapportere en god del kunder som ikke driver med skatteunndragelse, til Økokrim.
Dette kan lede til at banken rapporterer uskyldige kunder til Økokrim. Konsekvensene for banken ved å ikke rapportere kan være store - både økonomisk og omdømmemessig.
Bankene skal ifølge loven kun sende rapporter når de undersøkelser de har gjort ikke avkrefter mistanken. Det betyr at for å ikke rapportere, må banken ha samlet nok informasjon til å konkludere med at det ikke er skatteunndragelse.
Konsekvensen er at Økokrim, som da får tilsendt kontoutskriftene i henhold til deres veiledning for god rapportering, i praksis får en logg over hvor en person har oppholdt seg (i hvert fall hvor den har brukt kortet sitt), og hvor mye penger de har brukt på f.eks Kondomeriet, eller andre helt lovlige, men dypt personlige og potensielt skambelagte varekjøp de har måttet foreta seg.
Det reiser spørsmål om hvordan rettssikkerheten ivaretas - når vanlige mennesker kan bli mistenkt og rapportert uten å vite det, og uten reell mulighet til å forsvare seg.
Når hvitvaskingsloven og skattereglene virker sammen på denne måten, bør det reises spørsmål om rettssikkerhet og forholdsmessighet. Det er åpenbart viktig å bekjempe økonomisk kriminalitet – men ikke på en måte som gjør lovlydige borgere til mistenkte i kraft av sin uvitenhet.
Det er derfor på tide med en bredere diskusjon om hvordan vi har valgt å balansere kampen mot økonomisk kriminalitet mot hensynet til den lovlydige borger. For når lovverket blir så vanskelig å forstå at ingen vet hva som er lov… da er det kanskje ikke bare borgeren det er noe galt med.